longiter
longĭter, adv., v. longus fin. B.
longiter, Adv. (longus) = longe, weit, Lucr. 3, 674 u. 787; 5, 133; vgl. Non. 515, 12.
longĭtĕr (longus), à distance, loin [forme attestée par Non. et Char. d. Lucr. 3, 576 ; 789 ; 5, 133 ; les mss ont longe ].