θηρατής
θηρατής, one who hunts for
θηρ-ᾱτής, οῦ, ὁ, (θηράω)
- hunter, Ael. NA 13.12, PSI 3.222.7 (iii A.D.): metaph., θ. λόγων Ar. Nu. 358; δόξης D.L. 8.8; τῶν ἀδήλων Philostr.Jun. Im. 1.
θηρατής, οῦ (ὁ) [ᾱ] chasseur, El. N.A. 13, 12 ; fig. Ar. Nub. 358 ; DL. 8, 8.
Étym. θηράω.
θηρατής, [ᾱ], ὁ, der Jäger ; ἀνήρ Ael. H.A. 13.12 ; übertr., λόγων Ar. Nub. 357 ; δόξης DL. 8.8.
θηρατής
θηρᾱτής, οῦ,
= θηρᾱτήρ; metaph., θ. λόγων
- one who hunts for words, Ar.